Bergensiana har flyttet!

Savner du oppdateringer i det siste? Det er fordi undertegnede har flyttet bloggen.

Du finner den enkelt ved å følge denne linken.

God fornøyelse=)

Sitater fra dagboken

Du trer nå inn i det aller helligste - en ungpikes dagbok. Et kaos av følelser og bekjennelser. Et sted der den indre egoismen herjer fritt blant lykke og eder og galle. En arena for indre åpenbaringer og oppdagelser, intrikate analyser og tåpelige tanker.
Bergensiana presenterer: Sitater fra dagboken

"Jeg dasker meg selv i pannen i mitt stille sinn"

"Jeg sitter igjen med følelsen av at du vil skyte deg selv i foten for å ha utlevert deg selv"

"Hvordan skal du klare å argumentere imot når han kommer med ordbokforklaringen på "mann"?"

"Du må legge sjelen din i det, du må hviske det ømt inn i øret mitt, du må se meg dypt inn i øynene og senke stemmen"

"Ja, jente, det er helt sant, du lever i en drømmeverden som er virkelig! Hva blir det neste? Legger StatoilHydro ned?"

"Du klarer alt! Du er sterk, sterk, STERK! Du er hard som stål! Du er en løvinne, gå ut og vis det til verden! Elsk deg selv!"

"For en gangs skyld var det ikke en tåpelig overanalysering fra min side"

"Positivitet herjer livet mitt i dette øyeblikket. I morgen skal jeg faen meg kle meg som om verden stod til påske!"

"Det er både interessant og irriterende at alle feilene jeg har gravd frem til nå egentlig ligger hos meg selv. Interessant fordi jeg har lært mye om meg selv de siste månedene, og irriterende fordi det forsterker følelsen av at mannen jeg har funnet meg er så og si feilfri."

"Husk: Han vil ha noe å jakte på, ikke vær et ferdig slakt. Dere er begge løver; selve jakten er minst like viktig som byttet."

"Hvem sa at menn ikke var innviklet? Blæh!"

"Har jeg for mye kvinnelig intuisjon?"

"Hvis vi ikke vi blir vant med hvordan hverandre fungerer kommer dette aldri til å gå bra"

"Øv på:
- entre rommet som en diva
- selvbeherskelse
- vær uavhengig, i alle fall lat som
- vær vill, vakker og elegant"

Plan B: Bergensiana

- Om å lykkes

Det skremmer meg, at jeg skal forlate Bergen. Det er ikke mange månedene igjen nå. Og selv om jeg gleder meg som et lite barn, ser frem til en ny by, et nytt samliv og en ny start, så er det likevel en skremmende tanke. Jeg drar fra det velkjente og trygge Bergensiana; mitt Bergensiana; stedet der jeg brikke for brikke har puslet sammen mitt liv. Og nå ganske snart skal puslespillbrikkene samles opp, puttes tilbake i pappesken og sendes til Christiania for så å legges på nytt. Kanskje mister jeg noen av brikkene på veien dit. Muligens kan noen av dem erstattes med nye brikker, men noen av dem vil kanskje forsvinne for alltid. Jeg håper de nye brikkene jeg finner vil gjøre helheten flottere og mer fargerik.

Jeg er livredd for ikke å lykkes. Ikke nå mine mål. Det er kanskje det som skremmer meg aller mest. Hva hvis jeg ikke står på eksamen? Hva hvis jeg ikke kommer inn? Hva hvis vi begynner å krangle? Hva hvis, hva hvis, hva hvis? Og hvordan skal jeg gjennomføre det? Og klare det? Og ordne det? Jeg stiller meg selv veldig mange spørsmål jeg ikke enda kan svare på. Jeg har ikke en plan B for alle eventuelle problemer. Jeg har én plan B, eller kanskje to. Ikke en veldig behagelig eller foretrukket plan B, men det er i alle fall en plan B. Og så får jeg bare håpe på at resten går etter planen. Helst alt sammen, egentlig. 

Medvind og muligheter

Denne sinnsyke utmattelsen som tynger meg. Denne ville forelskelsen som gjør meg så maktesløs. Denne drømmen som svinner hen i morgendisen. Hvor kommer alt egentlig fra? Ble det billigere porto siden de sendte alt på en gang? 

Tiden som bergenser ebber ut. Jeg skal fullføre det jeg startet og så skal jeg reise herfra. Søke nye landskap, begynne en ny æra. Jeg skal reise til marken der kjærligheten gror. Et bedre liv? Mer balanse? Flere muligheter? Kanskje. Jeg vet ikke før jeg har prøvd, men jeg skal dit. Til det frie landet skal jeg utvandre for å søke lykken. 

På mange måter savner jeg allerede det jeg vet at jeg forkaster ved å reise herfra. Men jeg lengter kanskje enda mer etter det jeg tror jeg kommer til å få. Jeg retter ansiktet fremover og håper jeg får medvind på reisen dit.

Jeg er sliten, men jeg er full av forventninger. Utmattelsen tvinger meg i kne, men jeg kribler av kjærlighet. Om jeg så må jobbe til kvalmen tar meg, har jeg i alle fall et mål. Jeg vet hvor jeg skal og hva som må til. Jeg har noe stort å glede meg til, selv om jeg har måttet forkaste flere drømmer for å komme dit jeg er nå. Ingen styrke uten offer, og ingen offer uten savn. Dette savnet overvelder meg nok før eller siden. Jeg håper jeg har styrke til å stå for de valgene jeg har tatt. 

Turbulens

Flyet krasjer snart. Jeg er piloten. Jeg er piloten på flyet mitt og det er på kollisjonskurs rett mot bakken. Turbulensen blir bare kraftigere og kraftigere. På flyet sitter det mange passasjerer, og de er redde og frustrerte over det som skjer. Det sier til hverandre at alt kommer til å ordne seg, at det kommer til å gå bra. At piloten er dyktig og kommer til å få flyet på rett kjøl. 

Noen er sinte. Noen sitter i forsterstilling i det trange setet sitt og gråter. Et par av passasjerene prøver å fortrenge situasjonen og ler høylytt, tømmer det som er igjen av alkohol ombord. De fleste svetter og har vansker med å puste. Luften rundt dem tykner til i mangel på oksygen, for klimaanlegget har sluttet å fungere. Hele flyet er et eneste stort kaos av følelser, men mest av alt er det panikken som røsker tak i alle. Gjør dem svimle, kvalme, vondt i hodet, kveler dem.

Livets målestokk kalles turbulens. Og den turbulensen jeg flyr med nå, er helt sinnsyk. Den skyldes en timeplan stemplet og signert av en slem fyr med horn, med frimerke fra downtown helvete. Den skyldes også fylleangst, ufrivillig sjarm, hvite løgner, leger, sjefer, min politiske posisjon, lugubre franskmenn på førti, brune øyne, tv-serier og bankkort. Hadde jeg gått mer i detaljer, hadde du skreket. Høylytt, som passasjerene på flyet.