Elsker, elsker ikke...

- Tanker rundt kjærligheten

Det å elske er noe sterkt, noe spesielt, noe hellig, det er en lykke, en smerte. Det er å være villig til å gå gjennom ild og vann for en annens skyld. Det er ekte, evig, ubetinget kjærlighet.

Hva skal til for å kunne elske noen? Når er det riktig å si “Jeg elsker deg”?

Jeg vet ikke om jeg elsker noen. Hvis jeg hadde gjort det, hadde jeg antakelig visst det. Og selv om jeg er så glad i noen at jeg er fristet til å bruke ordene, tør jeg ikke. Jeg vet ikke hvordan det vil bli mottatt, hvilken respons jeg får. Jeg er redd for å ikke bli elsket tilbake. Jeg er redd for at jeg lyver hvis jeg sier det.

Det føles som en slags drakamp mellom oss. Hvis du først har sagt at du elsker den andre, da har du på en måte lovet deg bort, bekreftet noe. Og med den bekreftelsen forsvinner også spenningen. Du har overgitt deg selv, du er oppnådd.

Spenningen ved å vente på dette øyeblikket er uutholdelig. Jeg lever i den tro at det å ha noe å glede seg til er minst like viktig som det å oppnå gleden. Og jo lengre man venter, desto mer ektefølt blir det. For hvis man ikke gledet seg til den dagen man hadde gjort seg fortjent til å høre de tre ordene, hva var den gleden egentlig verdt?