Samhold og sprengstoff

Klokken 15.07 i dag hadde jeg akkurat hastet ut døren hjemme for å rekke bussen til jobb. Tiden jeg brukte på å gå 150 meter til busstoppet var ganske nøyaktig samme tid trafikken brukte på å gå fra normal fredagsflyt til totalt stillestående. – Merkelig, tenkte jeg. – Greit, det er helg og i tillegg siste skoledag før ferien, men det har meg bekjent ikke vært rush her før. En kamerat ringte, og vi pratet om løst og fast i rundt en halv time. Fortsatt stod trafikken så godt som stille begge veier og det hadde ikke passert en eneste buss forbi meg, men svært mange i retning sentrum. Jeg sendte melding til sjefen min og sa at jeg kom til å bli for sen til jobb. En mann kom og stilte seg på busstoppet. Han spurte om jeg hadde fått med meg hva som hadde skjedd i sentrum. Jeg ristet på hodet. Han hadde hørt at noen beholdere med eksplosiv gass hadde veltet ved godstogterminalen og det hadde blitt lekkasje. Politiet var i ferd med å evakuere området på grunn av eksplosjonsfare.

En ambulanse kom kjørende mot sentrum og alle kjøretøy presset seg så langt ut mot fortauet som mulig for å la den passere. Da jeg hadde stått på busstoppet en time begynte det å komme busser fra sentrum. Ingen av dem var 50-bussen til Lagunen, som både jeg og mannen jeg hadde pratet med den siste halvtimen skulle ta. Klokken 16.26 ble jeg oppringt fra jobben, som ville vite hvorfor jeg enda ikke var kommet. Sjefen min var ikke tilstede, så de hadde ikke hørt noe. Jeg forklarte situasjonen og sa at jeg hadde gitt beskjed. Et kvarter senere stoppet det en buss, og jeg spurte sjåføren om han visste når 50-bussen kom. Han svarte ved å invitere meg og de andre på stoppet høflig, men bestemt inn på bussen. Vi fikk ikke lov til å betale. Jeg ble stående fremme hos sjåføren for å finne ut hvor jeg skulle gå av for å komme meg til Lagunen. En annen jente kom frem for å spørre om det samme. Hun hadde åpenbart blitt kommandert inn på bussen et par stopp før meg. Han hysjet på oss mens han skrudde opp volumet på radioen.

Nyhetene kunne melde at politiet nå hadde evakuert en halv kilometer i radius rundt lekkasjen, og at man trodde at gassen var svært eksplosiv. Bussjåføren lyttet intenst mens han alvorlig nikket samtykkende til det nyhetsoppleseren sa. Jeg og jenten så lettere fortvilet på hverandre, og hun spurte hvilken vei moren hennes burde kjøre for å komme seg fra Paradis til Åsane. – Rundt Ulriken gjennom Arna, i alle fall ikke gjennom sentrum, var svaret hun fikk. Tunnelene inn til sentrum var stengt, så man kom seg ikke frem på den måten. Etter en liten halvtime var vi kommet til Haukeland, en strekning som fra busstoppet jeg stod på vanligvis tar mindre enn fem minutter. Vi fikk beskjed om å gå og sette oss. Setet ved siden av mannen fra busstoppet var ledig, og jeg satte meg ned der og fortalte hva de hadde sagt på nyhetene. Folk i setene rundt oss lyttet interessert. Flere av dem involverte seg i samtalen, som etter hvert gikk over i en mer lystig tone om været og sommerferien. Jeg ringte min mor og fortalte hva som skjedde og at jeg var i god behold.

Klokken 17.19 kom vi frem til endestasjonen, hvor jeg gikk av for å vente på bussen jeg egentlig skulle ta. Kjæresten min ringte og leste opp siste nytt fra nettavisen. Eksplosjonsfaren var over og sperringene var i ferd med å bli åpnet igjen. Jeg gjentok det jeg hørte, slik at de andre på busstoppet også skulle få vite det. Plutselig forandret stemningen seg totalt. Og det var ikke med lettede ansikt og tydelig glede slik jeg trodde. Folk lukket seg nesten umiddelbart inne i sine egne skall igjen, som på en helt vanlig fredagsettermiddag. De isolerte seg inne i jakkene sine i ly for den kalde, friske brisen på busstoppet på Birkelundstoppen, med høflig avstand til hverandre. Vi hadde ikke lengre en felles trussel mot oss, vi hadde ikke lengre noen grunn til å holde sammen. Det som virket så naturlig for bare ti minutter siden, gjorde folk nesten pinlig berørte nå.

Klokken 18.12 kom jeg omsider frem til jobben. – Her kommer jeg, og i live, smiler jeg. Responsen jeg fikk var: – Det var på tide. Kan du ta over i kassen da? Jeg hadde ikke fått på meg arbeidsklær en gang.

Det er merkelig hvordan man instinktivt søker sammen når man føler seg truet. Jeg var ikke redd da det hele skjedde. Først et par timer senere gikk det opp for meg at jeg og flere tusen andre bergensere i dag kunne vært i livsfare. Jeg måtte ta ti minutter for å fordøye det hele. Kontrasten mellom samholdet og den dagligdagse egosentrismen ble med ett veldig overveldende, og det var så vidt jeg klarte å holde tårene tilbake.

Nok en bergensk væranalyse

Solsteiken var selvsagt for bra til å være sant. Fra å være opp mot 30 grader og stekende sol den ene dagen, kom det dagen etter 40 mm nedbør og vind på 10 meter i sekundet og rundt 10 grader - på ekte bergensk vis. Det var da jeg oppdaget enda en tendens hos de innfødte.

- Eg kommar'kje fra Fana, eg kommar fra Ghana! Egentlig kunne det vært det samme. Ingen av dem eier nemlig regntøy. Og nå skal det være sagt at jo, du ser masse folk med regntøy på, inkludert meg selv på en såpass fuktig formiddag, men de er ikke bergensere. Mitt inntrykk er at en ekte bergenser har et tilsvarende forhold til regn som en eskimo har til snø. På samme måte som en barsking fra nord kan si "Jævla søring, har du ikkje vært ute ei vinternatt før?", tror jeg bergensere tenker om pinglene i regntøy.

Slik jeg har skjønt det, er det altså ingen grunn til å legge igjen skjørt og skinnjakker hjemme på grunn av "en lett skur". Få heller rævva di inn på 7-Eleven og kjøp deg en paraply, slik proffene gjør det!

Bildet: Live bilde fra mitt vindu i skrivende stund. Tunge regnskyer over Bergen by er ikke et uvanlig syn.

Falskt leg og perifere venner

- Om det å være ensom

Jeg trives i mitt eget selskap. Det å være alene kan være svært avslappende, jeg har ingen problemer med å holde meg selv underholdt. Det å kun måtte ta hensyn til seg selv og egne behov er enkelt og behagelig. Følelsen av ensomhet dukker ironisk nok opp når jeg er rundt andre mennesker. Den svulmer opp inni meg som en røyksky av giftig gass og sprer seg i hele kroppen til det svir lengre ut enn fingertuppene. Den kommer når jeg sitter på bussen på vei hjem fra jobb en tirsdagskveld. Eller når jeg sitter i klasserommet en helt vanlig formiddag på skolen. Den kan enda til komme når jeg sitter på café med en venninne og nipper til moccaen.

Selv etter to år i Bergen klarer jeg fremdeles ikke å finne "mine egne". Min gjeng. Min omgangskrets. Jeg har mange fjes jeg smiler og sier "Hei, hvordan går det" til på gaten. Jeg har mange perifere venner, men svært få jeg kunne tilbragt en hel dag sammen med. Jeg har noen få gode venninner, men ingen bestevenner.

Hele meg dras mellom den jeg er og den jeg prøver å være. Og jeg oppdager at jeg slett ikke er den personen jeg ønsker å være. Jeg er en 17 år gammel jente som prøver å være 21. Flere og flere av mine jevnaldrede venner vokser jeg fra, men jeg har svært få arenaer å møte nye venner på. Jeg er jo ikke 21, jeg bare prøver å være det. Jeg har ingen studentvenner jeg jevnlig møter utenfor fakultetet. Jeg bare henger med et par perifere studentvenner jeg har truffet gjennom andre og later som om jeg studerer jeg også. Jeg har flere ganger oppgitt falsk livshistorie på fest for å slippe pinlige blikk og spørsmål om alder.

Hvem er jeg - egentlig? Hvor vil jeg hen? Og hvordan kommer dette til å ende? Jeg går rundt og er skamfull. Jeg prøver å skjule deler av meg selv. Jeg vet ikke hva jeg skammer meg mest over; at jeg ikke tør å være meg selv, eller at jeg ikke krever av andre at de skal godta meg for å være meg selv - hvis jeg er det.

Dypt der nede et sted...

- Om de mørke tankene

Dette med sjalusi er en merkelig greie. Den har en tendens til å dukke opp på totalt unødvendige tidspunkt, og som oftest er det helt irrasjonelt at sjalusien i det hele tatt er tilstedeværende. - Som for eksempel hvis eksen har fått seg ny dame. So what? Du er jo ferdig med ham for lenge siden! Likevel ligger den berømte tornebusken i veien som stikker litt ekstra når du får høre det.

Helsenytt.no kan melde at sjalusi er et almennmenneskelig fenomen som går ut på å knytte seg så sterkt til et annet menneske at man blir sårbar.

Vi kan gjerne si det slik at sjalusi egentlig forutsetter vår vilje til involvering i et annet menneske, og tufter seg dypest sett på et grunnleggende behov hos mennesket om nettopp å involvere seg i, knytte seg til eller knytte til seg et annet menneske. Idet vi gjør dette, idet vi knytter oss til og åpner oss for et annet menneske, blir vi imidlertid sårbare nettopp ved at vi kan tape den andres kjærlighet. Denne følelsen av ikke å være elsket, ikke å være den utvalgte, men tvert imot bli ensom og isolert er det som er kjernen i våre sjalusireaksjoner.

Det er det som skjer med meg. At jeg blir fly forbanna fordi jeg er altfor glad i noen. At jeg ikke orker tanken på å miste dem, at jeg ikke takler at andre skal ta fra oss det vi deler. Jeg klarer ikke å stole på at de andre ikke har tenkt å ta dem fra meg. Jeg kjenner ikke disse menenskene, hvordan kan jeg stole på at deres intensjoner er gode?

Det å kjenne på sjalusien er fryktelig vondt. Det kan verke fysisk i kroppen, kvalmen kan sette seg, jeg kan enda til besvime fordi jeg er så sint, redd og usikker. Av og til hjelper det at jeg vet at noen føler det på samme måte. At noen er like redd for å miste meg. At jeg er uvurderlig i noen andres liv.

Organisere, kontrollere, perfeksjonere...

- Om hvor viktig avtaleboken er for et rolig sinn

Jeg er en håpløs perfeksjonist. Jeg er faktisk en skikkelig kontrollfrik. Det å ha full oversikt til enhver tid er en forutsetning for å bevare min egen sjelero. Jeg er nødt til å ha kontroll over saldoen på bankkortet, foreløpig karaktersnitt, alle avtaler de neste tre ukene, hvor notene mine ligger, hvor mye batteri det er igjen på mobilen, hvor mange skritt jeg har tatt den dagen, når neste mens kommer og fristen for de neste ti regningene jeg skal betale. Jeg kan si med 99% sikkerhet at hvis ikke busskortet mitt er i akkurat DEN lommen i vesken, ja da har det forsvunnet. Det samme gjelder husnøklene, paracet-pakken, gavebilletten til Bergen Kino og de fleste andre ting jeg eier.

Jeg bruker overraskende mye tid på å lage oversikter og å holde oversikten. Det å bruke tre timer på å lage en fullstendig plan, med fargekoder vel å merke, over alle bussene som går til sentrum fra mitt busstopp er for meg en helt rasjonell ting å gjøre. Faktisk så nyter jeg det. Aldri mer trenger jeg å stresse med å slå opp i bussruten for å sjekke om neste buss gikk for to minutter siden fra busstoppet som er fire minutter unna. Jeg har en plan!

Noen mener det er veldig sært at jeg liker å sortere brev, regninger og dokumenter i kronologisk rekkefølge. Andre blir lettere overrasket over hvor mange formler for beregning, kalkulering og utregning jeg kan utenat i Excel. Jeg synes det er avslappende å beregne hvilken skatteordning som lønner seg mest ut fra forventet årsinntekt. Det må prøves!