Falskt leg og perifere venner

- Om det å være ensom

Jeg trives i mitt eget selskap. Det å være alene kan være svært avslappende, jeg har ingen problemer med å holde meg selv underholdt. Det å kun måtte ta hensyn til seg selv og egne behov er enkelt og behagelig. Følelsen av ensomhet dukker ironisk nok opp når jeg er rundt andre mennesker. Den svulmer opp inni meg som en røyksky av giftig gass og sprer seg i hele kroppen til det svir lengre ut enn fingertuppene. Den kommer når jeg sitter på bussen på vei hjem fra jobb en tirsdagskveld. Eller når jeg sitter i klasserommet en helt vanlig formiddag på skolen. Den kan enda til komme når jeg sitter på café med en venninne og nipper til moccaen.

Selv etter to år i Bergen klarer jeg fremdeles ikke å finne "mine egne". Min gjeng. Min omgangskrets. Jeg har mange fjes jeg smiler og sier "Hei, hvordan går det" til på gaten. Jeg har mange perifere venner, men svært få jeg kunne tilbragt en hel dag sammen med. Jeg har noen få gode venninner, men ingen bestevenner.

Hele meg dras mellom den jeg er og den jeg prøver å være. Og jeg oppdager at jeg slett ikke er den personen jeg ønsker å være. Jeg er en 17 år gammel jente som prøver å være 21. Flere og flere av mine jevnaldrede venner vokser jeg fra, men jeg har svært få arenaer å møte nye venner på. Jeg er jo ikke 21, jeg bare prøver å være det. Jeg har ingen studentvenner jeg jevnlig møter utenfor fakultetet. Jeg bare henger med et par perifere studentvenner jeg har truffet gjennom andre og later som om jeg studerer jeg også. Jeg har flere ganger oppgitt falsk livshistorie på fest for å slippe pinlige blikk og spørsmål om alder.

Hvem er jeg - egentlig? Hvor vil jeg hen? Og hvordan kommer dette til å ende? Jeg går rundt og er skamfull. Jeg prøver å skjule deler av meg selv. Jeg vet ikke hva jeg skammer meg mest over; at jeg ikke tør å være meg selv, eller at jeg ikke krever av andre at de skal godta meg for å være meg selv - hvis jeg er det.