Likestilling rundt lillefingeren

- om å ro respekten i land

Gjensidig respekt. Utrolig flott og prangende begrep. Et bra ideal. Dessverre også en vits. Det er så godt som umulig å oppnå gjensidig respekt. Bare tenk over det; de du har stor respekt for, respekterer de deg like mye? Og de som har stor respekt for deg, har du like stor respekt for dem?

Det er rart hvordan førsteinntrykket av en person utgjør hvor mye respekt en kommer til å ha for den personen. Jeg har lagt merke til hvordan det er; at det alltid er en med kontroll og en underdanig. At i forhold til nesten alle mennesker er jeg enten i kontroll eller utenfor all kontroll. Jeg har dem i min hule hånd, eller jeg føyer meg for nesten hva det skulle være. Det er alltid skjev fordeling, aldri likestilling. Sistnevnte er for øvrig også et veldig flott og prangende begrep som aldri kommer til å skje i praksis. Total likestilling er en ønskedrøm.

Alltid er det en drakamp for å være på toppen. Kampen hvor vinneren får spinne verden rundt lillefingeren, og taperen må ro seg i land. Å jakte eller å bli jaktet på. Makt eller maktesløshet. Å ta det du vil ha, eller å gripe etter det du får. Det er kampen om respekten. Hvis ikke du har vunnet, har du allerede tapt.

Alternativer til kull

Snart en måned som singel. Singel! Hvordan gjør man det egentlig? Aner ikke. Nesten en måned har gått, og jeg har ikke akkurat sittet på gjerdet. Nærmere en måned med mandag-, tirsdag- og onsdagspils. Og torsdag-, fredag- og lørdagsfyll. Bortimot en måned med sinnsykt pengeforbruk, besøk til alle døgnets tider, overdrevet mye jobbing og skummelt lite søvn. Jeg sliter meg totalt ut på å finne alternativer til å sitte for meg selv og gruble. Prøver å gjøre alt mulig annet enn å tenke på det. Forsøker å fortrenge nederlaget ved regelrett å ha blitt dumpet. For jeg vet at hvis jeg gir meg selv anledningen til å tenke, analysere, angre og konkludere, knekker jeg sammen. Da har jeg ikke kommet lengre enn dagen da det skjedde. Back to square one. 

Hvorfor gir jeg ikke meg selv lov til å være lei meg? Hvorfor klarer jeg ikke å bearbeide det og komme meg videre? Det ligger bare i bakhodet og ulmer som et glødende stykke kull som jeg ikke tør å ta i. Vil ikke brenne meg på det, vil ikke få vondt. Vil bare unngå å røre det, men det ligger fortsatt der og ulmer helt til jeg tar motet til meg. Helt til jeg klarer å hente frem tårene som skal slukke det. Hvem er det jeg prøver å lure?