Blod, svette og tårer

Jeg blir så sint! Sint, forvirret, frustrert. Jeg gråt. Ja, jeg gråt faktisk da det skjedde. Ikke fordi jeg ikke ville at det skulle skje, for det var en del av meg som ville det. En del av meg ønsket den følelsen igjen, den vage fornemmelsen av nærhet. Det var ikke derfor jeg gråt. Det var fordi jeg følte meg som en dukke i et dukkehus som du kan plassere akkurat der du vil. Vil du at jeg skal sitte i sofaen i stuen? Da plasserer du meg der. Vil du at jeg skal stå på kjøkkenet foran grytene, så plasserer du meg der. Vil du at jeg skal ligge i sengen, så plasserer du meg der.

Alt inni meg vred seg. Plutselig var jeg bra nok igjen. I alle fall nesten. Så uforpliktende som nesten er. Forpliktelsen skremmer deg, men likevel dro du kniven uforpliktende gjennom sår som var i ferd med å gro. Nå blør sårene igjen. Jeg skulle ønske at jeg kunne gå upåaktet hen. Du trodde virkelig jeg kunne det, gjorde du ikke? Du håpte, i alle fall. Skulle ønske det betydde noe for deg. Skulle ønske du følte noe. Skulle ønske du følte noe som helst. Skulle ønske det aldri hadde skjedd. Skulle ønske det skjedde igjen.