Turbulens

Flyet krasjer snart. Jeg er piloten. Jeg er piloten på flyet mitt og det er på kollisjonskurs rett mot bakken. Turbulensen blir bare kraftigere og kraftigere. På flyet sitter det mange passasjerer, og de er redde og frustrerte over det som skjer. Det sier til hverandre at alt kommer til å ordne seg, at det kommer til å gå bra. At piloten er dyktig og kommer til å få flyet på rett kjøl. 

Noen er sinte. Noen sitter i forsterstilling i det trange setet sitt og gråter. Et par av passasjerene prøver å fortrenge situasjonen og ler høylytt, tømmer det som er igjen av alkohol ombord. De fleste svetter og har vansker med å puste. Luften rundt dem tykner til i mangel på oksygen, for klimaanlegget har sluttet å fungere. Hele flyet er et eneste stort kaos av følelser, men mest av alt er det panikken som røsker tak i alle. Gjør dem svimle, kvalme, vondt i hodet, kveler dem.

Livets målestokk kalles turbulens. Og den turbulensen jeg flyr med nå, er helt sinnsyk. Den skyldes en timeplan stemplet og signert av en slem fyr med horn, med frimerke fra downtown helvete. Den skyldes også fylleangst, ufrivillig sjarm, hvite løgner, leger, sjefer, min politiske posisjon, lugubre franskmenn på førti, brune øyne, tv-serier og bankkort. Hadde jeg gått mer i detaljer, hadde du skreket. Høylytt, som passasjerene på flyet.