Plan B: Bergensiana

- Om å lykkes

Det skremmer meg, at jeg skal forlate Bergen. Det er ikke mange månedene igjen nå. Og selv om jeg gleder meg som et lite barn, ser frem til en ny by, et nytt samliv og en ny start, så er det likevel en skremmende tanke. Jeg drar fra det velkjente og trygge Bergensiana; mitt Bergensiana; stedet der jeg brikke for brikke har puslet sammen mitt liv. Og nå ganske snart skal puslespillbrikkene samles opp, puttes tilbake i pappesken og sendes til Christiania for så å legges på nytt. Kanskje mister jeg noen av brikkene på veien dit. Muligens kan noen av dem erstattes med nye brikker, men noen av dem vil kanskje forsvinne for alltid. Jeg håper de nye brikkene jeg finner vil gjøre helheten flottere og mer fargerik.

Jeg er livredd for ikke å lykkes. Ikke nå mine mål. Det er kanskje det som skremmer meg aller mest. Hva hvis jeg ikke står på eksamen? Hva hvis jeg ikke kommer inn? Hva hvis vi begynner å krangle? Hva hvis, hva hvis, hva hvis? Og hvordan skal jeg gjennomføre det? Og klare det? Og ordne det? Jeg stiller meg selv veldig mange spørsmål jeg ikke enda kan svare på. Jeg har ikke en plan B for alle eventuelle problemer. Jeg har én plan B, eller kanskje to. Ikke en veldig behagelig eller foretrukket plan B, men det er i alle fall en plan B. Og så får jeg bare håpe på at resten går etter planen. Helst alt sammen, egentlig.