Bergensiana

Bergensiana har flyttet!

2009-03-28T03:28:00.001+01:00

Savner du oppdateringer i det siste? Det er fordi undertegnede har flyttet bloggen.

Du finner den enkelt ved å følge denne linken.

God fornøyelse=)

Sitater fra dagboken

2009-02-04T03:22:00.002+01:00

Du trer nå inn i det aller helligste - en ungpikes dagbok. Et kaos av følelser og bekjennelser. Et sted der den indre egoismen herjer fritt blant lykke og eder og galle. En arena for indre åpenbaringer og oppdagelser, intrikate analyser og tåpelige tanker.
Bergensiana presenterer: Sitater fra dagboken

"Jeg dasker meg selv i pannen i mitt stille sinn"

"Jeg sitter igjen med følelsen av at du vil skyte deg selv i foten for å ha utlevert deg selv"

"Hvordan skal du klare å argumentere imot når han kommer med ordbokforklaringen på "mann"?"

"Du må legge sjelen din i det, du må hviske det ømt inn i øret mitt, du må se meg dypt inn i øynene og senke stemmen"

"Ja, jente, det er helt sant, du lever i en drømmeverden som er virkelig! Hva blir det neste? Legger StatoilHydro ned?"

"Du klarer alt! Du er sterk, sterk, STERK! Du er hard som stål! Du er en løvinne, gå ut og vis det til verden! Elsk deg selv!"

"For en gangs skyld var det ikke en tåpelig overanalysering fra min side"

"Positivitet herjer livet mitt i dette øyeblikket. I morgen skal jeg faen meg kle meg som om verden stod til påske!"

"Det er både interessant og irriterende at alle feilene jeg har gravd frem til nå egentlig ligger hos meg selv. Interessant fordi jeg har lært mye om meg selv de siste månedene, og irriterende fordi det forsterker følelsen av at mannen jeg har funnet meg er så og si feilfri."

"Husk: Han vil ha noe å jakte på, ikke vær et ferdig slakt. Dere er begge løver; selve jakten er minst like viktig som byttet."

"Hvem sa at menn ikke var innviklet? Blæh!"

"Har jeg for mye kvinnelig intuisjon?"

"Hvis vi ikke vi blir vant med hvordan hverandre fungerer kommer dette aldri til å gå bra"

"Øv på:
- entre rommet som en diva
- selvbeherskelse
- vær uavhengig, i alle fall lat som
- vær vill, vakker og elegant"

Plan B: Bergensiana

2009-02-02T01:18:00.002+01:00

- Om å lykkes

Det skremmer meg, at jeg skal forlate Bergen. Det er ikke mange månedene igjen nå. Og selv om jeg gleder meg som et lite barn, ser frem til en ny by, et nytt samliv og en ny start, så er det likevel en skremmende tanke. Jeg drar fra det velkjente og trygge Bergensiana; mitt Bergensiana; stedet der jeg brikke for brikke har puslet sammen mitt liv. Og nå ganske snart skal puslespillbrikkene samles opp, puttes tilbake i pappesken og sendes til Christiania for så å legges på nytt. Kanskje mister jeg noen av brikkene på veien dit. Muligens kan noen av dem erstattes med nye brikker, men noen av dem vil kanskje forsvinne for alltid. Jeg håper de nye brikkene jeg finner vil gjøre helheten flottere og mer fargerik.

Jeg er livredd for ikke å lykkes. Ikke nå mine mål. Det er kanskje det som skremmer meg aller mest. Hva hvis jeg ikke står på eksamen? Hva hvis jeg ikke kommer inn? Hva hvis vi begynner å krangle? Hva hvis, hva hvis, hva hvis? Og hvordan skal jeg gjennomføre det? Og klare det? Og ordne det? Jeg stiller meg selv veldig mange spørsmål jeg ikke enda kan svare på. Jeg har ikke en plan B for alle eventuelle problemer. Jeg har én plan B, eller kanskje to. Ikke en veldig behagelig eller foretrukket plan B, men det er i alle fall en plan B. Og så får jeg bare håpe på at resten går etter planen. Helst alt sammen, egentlig.

Medvind og muligheter

2009-01-22T01:04:00.003+01:00

Denne sinnsyke utmattelsen som tynger meg. Denne ville forelskelsen som gjør meg så maktesløs. Denne drømmen som svinner hen i morgendisen. Hvor kommer alt egentlig fra? Ble det billigere porto siden de sendte alt på en gang?

Tiden som bergenser ebber ut. Jeg skal fullføre det jeg startet og så skal jeg reise herfra. Søke nye landskap, begynne en ny æra. Jeg skal reise til marken der kjærligheten gror. Et bedre liv? Mer balanse? Flere muligheter? Kanskje. Jeg vet ikke før jeg har prøvd, men jeg skal dit. Til det frie landet skal jeg utvandre for å søke lykken.

På mange måter savner jeg allerede det jeg vet at jeg forkaster ved å reise herfra. Men jeg lengter kanskje enda mer etter det jeg tror jeg kommer til å få. Jeg retter ansiktet fremover og håper jeg får medvind på reisen dit.

Jeg er sliten, men jeg er full av forventninger. Utmattelsen tvinger meg i kne, men jeg kribler av kjærlighet. Om jeg så må jobbe til kvalmen tar meg, har jeg i alle fall et mål. Jeg vet hvor jeg skal og hva som må til. Jeg har noe stort å glede meg til, selv om jeg har måttet forkaste flere drømmer for å komme dit jeg er nå. Ingen styrke uten offer, og ingen offer uten savn. Dette savnet overvelder meg nok før eller siden. Jeg håper jeg har styrke til å stå for de valgene jeg har tatt.

Turbulens

2008-10-20T02:32:00.003+02:00

Flyet krasjer snart. Jeg er piloten. Jeg er piloten på flyet mitt og det er på kollisjonskurs rett mot bakken. Turbulensen blir bare kraftigere og kraftigere. På flyet sitter det mange passasjerer, og de er redde og frustrerte over det som skjer. Det sier til hverandre at alt kommer til å ordne seg, at det kommer til å gå bra. At piloten er dyktig og kommer til å få flyet på rett kjøl.

Noen er sinte. Noen sitter i forsterstilling i det trange setet sitt og gråter. Et par av passasjerene prøver å fortrenge situasjonen og ler høylytt, tømmer det som er igjen av alkohol ombord. De fleste svetter og har vansker med å puste. Luften rundt dem tykner til i mangel på oksygen, for klimaanlegget har sluttet å fungere. Hele flyet er et eneste stort kaos av følelser, men mest av alt er det panikken som røsker tak i alle. Gjør dem svimle, kvalme, vondt i hodet, kveler dem.

Livets målestokk kalles turbulens. Og den turbulensen jeg flyr med nå, er helt sinnsyk. Den skyldes en timeplan stemplet og signert av en slem fyr med horn, med frimerke fra downtown helvete. Den skyldes også fylleangst, ufrivillig sjarm, hvite løgner, leger, sjefer, min politiske posisjon, lugubre franskmenn på førti, brune øyne, tv-serier og bankkort. Hadde jeg gått mer i detaljer, hadde du skreket. Høylytt, som passasjerene på flyet.

Oppskriften på helse

2008-10-09T23:52:00.002+02:00

I dag laget jeg helse i høyt glass. Hvorfor? Jeg har premiere i Grieghallen om under tre uker, og har lyst å ha sangstemmen på plass. Etter gjennomsnittlig fire timer søvn hver natt de siste tre ukene, en ganske sår hals og en nesten ikke tilstedeværende stemme, tok jeg hintet. Det var på tide å kokkelere noe helsebringende. Og det er helt riktig; det som er sunt, smaker vondt. Til gjengjeld kunne jeg kjenne silkestrupen returnere nesten umiddelbart etter de første slurkene.

Oppskriften er som følger:

Solveigs silkestrupe-smoothie

Ingredienser:

1-2 dl Kamille-te
1 sitron i biter
1/2 grapefrukt i biter
2 fedd hvitløk, finhakket
1 liten rot ingefær, finhakket
1-2 dl appelsinjuice
Så mye honning du føler du trenger for at du skal få ned resten

Slik gjør du: Kok opp teen og la den kjøle (gjerne i kjøleskapet) mens du hakker opp resten av ingrediensene. Pælm alt sammen oppi mikseren og skru på. Resultatet skal bli en oransje gugge. Smak til med honning. Serveres umiddelbart. (Bare få det ned og bli ferdig.)

Dessert: Det beste du vet som får bort smaken, eventuelt en real tannpuss.

Blod, svette og tårer

2008-10-04T20:10:00.002+02:00

Jeg blir så sint! Sint, forvirret, frustrert. Jeg gråt. Ja, jeg gråt faktisk da det skjedde. Ikke fordi jeg ikke ville at det skulle skje, for det var en del av meg som ville det. En del av meg ønsket den følelsen igjen, den vage fornemmelsen av nærhet. Det var ikke derfor jeg gråt. Det var fordi jeg følte meg som en dukke i et dukkehus som du kan plassere akkurat der du vil. Vil du at jeg skal sitte i sofaen i stuen? Da plasserer du meg der. Vil du at jeg skal stå på kjøkkenet foran grytene, så plasserer du meg der. Vil du at jeg skal ligge i sengen, så plasserer du meg der.

Alt inni meg vred seg. Plutselig var jeg bra nok igjen. I alle fall nesten. Så uforpliktende som nesten er. Forpliktelsen skremmer deg, men likevel dro du kniven uforpliktende gjennom sår som var i ferd med å gro. Nå blør sårene igjen. Jeg skulle ønske at jeg kunne gå upåaktet hen. Du trodde virkelig jeg kunne det, gjorde du ikke? Du håpte, i alle fall. Skulle ønske det betydde noe for deg. Skulle ønske du følte noe. Skulle ønske du følte noe som helst. Skulle ønske det aldri hadde skjedd. Skulle ønske det skjedde igjen.

Likestilling rundt lillefingeren

2008-09-21T03:50:00.005+02:00

- om å ro respekten i land

Gjensidig respekt. Utrolig flott og prangende begrep. Et bra ideal. Dessverre også en vits. Det er så godt som umulig å oppnå gjensidig respekt. Bare tenk over det; de du har stor respekt for, respekterer de deg like mye? Og de som har stor respekt for deg, har du like stor respekt for dem?

Det er rart hvordan førsteinntrykket av en person utgjør hvor mye respekt en kommer til å ha for den personen. Jeg har lagt merke til hvordan det er; at det alltid er en med kontroll og en underdanig. At i forhold til nesten alle mennesker er jeg enten i kontroll eller utenfor all kontroll. Jeg har dem i min hule hånd, eller jeg føyer meg for nesten hva det skulle være. Det er alltid skjev fordeling, aldri likestilling. Sistnevnte er for øvrig også et veldig flott og prangende begrep som aldri kommer til å skje i praksis. Total likestilling er en ønskedrøm.

Alltid er det en drakamp for å være på toppen. Kampen hvor vinneren får spinne verden rundt lillefingeren, og taperen må ro seg i land. Å jakte eller å bli jaktet på. Makt eller maktesløshet. Å ta det du vil ha, eller å gripe etter det du får. Det er kampen om respekten. Hvis ikke du har vunnet, har du allerede tapt.

Alternativer til kull

2008-09-15T23:31:00.003+02:00

Snart en måned som singel. Singel! Hvordan gjør man det egentlig? Aner ikke. Nesten en måned har gått, og jeg har ikke akkurat sittet på gjerdet. Nærmere en måned med mandag-, tirsdag- og onsdagspils. Og torsdag-, fredag- og lørdagsfyll. Bortimot en måned med sinnsykt pengeforbruk, besøk til alle døgnets tider, overdrevet mye jobbing og skummelt lite søvn. Jeg sliter meg totalt ut på å finne alternativer til å sitte for meg selv og gruble. Prøver å gjøre alt mulig annet enn å tenke på det. Forsøker å fortrenge nederlaget ved regelrett å ha blitt dumpet. For jeg vet at hvis jeg gir meg selv anledningen til å tenke, analysere, angre og konkludere, knekker jeg sammen. Da har jeg ikke kommet lengre enn dagen da det skjedde. Back to square one.

Hvorfor gir jeg ikke meg selv lov til å være lei meg? Hvorfor klarer jeg ikke å bearbeide det og komme meg videre? Det ligger bare i bakhodet og ulmer som et glødende stykke kull som jeg ikke tør å ta i. Vil ikke brenne meg på det, vil ikke få vondt. Vil bare unngå å røre det, men det ligger fortsatt der og ulmer helt til jeg tar motet til meg. Helt til jeg klarer å hente frem tårene som skal slukke det. Hvem er det jeg prøver å lure?

Styrke og svakheter

2008-08-28T17:10:00.003+02:00

- Om det å knekke fasaden

Jeg liker å fremstå som et sterkt og oppegående menneske. Et uavhengig, urokkelig vesen som oser av selvtillit og som krever respekt. Jeg vil være superwoman; hun som takler stress, smerte og sorg. Hun som er på to steder samtidig, hun som andre kan stole på, hun som mestrer alt. Denne skikkelsen er mitt ideal, min fasade utad. Dette er kvinnen jeg ønsker at andre skal se.

Nå føler jeg en endeløs tomhet. En stor del av meg er borte, og jeg sitter igjen med fasaden av meg selv. Jeg har skallet, men mangler frukten. Jeg tåler færre påkjenninger, takler ikke stresset, blir både psykisk og fysisk utmattet av det som pleide å være en helt normal dag. Alt virker så meningsløst når jeg ikke lengre kan dele gledene og sorgene med noen. Lysten på utfordringer har forduftet fullstendig.

Ensomheten sluker meg fra innsiden. Selv superwoman trenger en supermann.

Samhold og sprengstoff

2008-06-21T00:16:00.003+02:00

Klokken 15.07 i dag hadde jeg akkurat hastet ut døren hjemme for å rekke bussen til jobb. Tiden jeg brukte på å gå 150 meter til busstoppet var ganske nøyaktig samme tid trafikken brukte på å gå fra normal fredagsflyt til totalt stillestående. – Merkelig, tenkte jeg. – Greit, det er helg og i tillegg siste skoledag før ferien, men det har meg bekjent ikke vært rush her før. En kamerat ringte, og vi pratet om løst og fast i rundt en halv time. Fortsatt stod trafikken så godt som stille begge veier og det hadde ikke passert en eneste buss forbi meg, men svært mange i retning sentrum. Jeg sendte melding til sjefen min og sa at jeg kom til å bli for sen til jobb. En mann kom og stilte seg på busstoppet. Han spurte om jeg hadde fått med meg hva som hadde skjedd i sentrum. Jeg ristet på hodet. Han hadde hørt at noen beholdere med eksplosiv gass hadde veltet ved godstogterminalen og det hadde blitt lekkasje. Politiet var i ferd med å evakuere området på grunn av eksplosjonsfare.

En ambulanse kom kjørende mot sentrum og alle kjøretøy presset seg så langt ut mot fortauet som mulig for å la den passere. Da jeg hadde stått på busstoppet en time begynte det å komme busser fra sentrum. Ingen av dem var 50-bussen til Lagunen, som både jeg og mannen jeg hadde pratet med den siste halvtimen skulle ta. Klokken 16.26 ble jeg oppringt fra jobben, som ville vite hvorfor jeg enda ikke var kommet. Sjefen min var ikke tilstede, så de hadde ikke hørt noe. Jeg forklarte situasjonen og sa at jeg hadde gitt beskjed. Et kvarter senere stoppet det en buss, og jeg spurte sjåføren om han visste når 50-bussen kom. Han svarte ved å invitere meg og de andre på stoppet høflig, men bestemt inn på bussen. Vi fikk ikke lov til å betale. Jeg ble stående fremme hos sjåføren for å finne ut hvor jeg skulle gå av for å komme meg til Lagunen. En annen jente kom frem for å spørre om det samme. Hun hadde åpenbart blitt kommandert inn på bussen et par stopp før meg. Han hysjet på oss mens han skrudde opp volumet på radioen.

Nyhetene kunne melde at politiet nå hadde evakuert en halv kilometer i radius rundt lekkasjen, og at man trodde at gassen var svært eksplosiv. Bussjåføren lyttet intenst mens han alvorlig nikket samtykkende til det nyhetsoppleseren sa. Jeg og jenten så lettere fortvilet på hverandre, og hun spurte hvilken vei moren hennes burde kjøre for å komme seg fra Paradis til Åsane. – Rundt Ulriken gjennom Arna, i alle fall ikke gjennom sentrum, var svaret hun fikk. Tunnelene inn til sentrum var stengt, så man kom seg ikke frem på den måten. Etter en liten halvtime var vi kommet til Haukeland, en strekning som fra busstoppet jeg stod på vanligvis tar mindre enn fem minutter. Vi fikk beskjed om å gå og sette oss. Setet ved siden av mannen fra busstoppet var ledig, og jeg satte meg ned der og fortalte hva de hadde sagt på nyhetene. Folk i setene rundt oss lyttet interessert. Flere av dem involverte seg i samtalen, som etter hvert gikk over i en mer lystig tone om været og sommerferien. Jeg ringte min mor og fortalte hva som skjedde og at jeg var i god behold.

Klokken 17.19 kom vi frem til endestasjonen, hvor jeg gikk av for å vente på bussen jeg egentlig skulle ta. Kjæresten min ringte og leste opp siste nytt fra nettavisen. Eksplosjonsfaren var over og sperringene var i ferd med å bli åpnet igjen. Jeg gjentok det jeg hørte, slik at de andre på busstoppet også skulle få vite det. Plutselig forandret stemningen seg totalt. Og det var ikke med lettede ansikt og tydelig glede slik jeg trodde. Folk lukket seg nesten umiddelbart inne i sine egne skall igjen, som på en helt vanlig fredagsettermiddag. De isolerte seg inne i jakkene sine i ly for den kalde, friske brisen på busstoppet på Birkelundstoppen, med høflig avstand til hverandre. Vi hadde ikke lengre en felles trussel mot oss, vi hadde ikke lengre noen grunn til å holde sammen. Det som virket så naturlig for bare ti minutter siden, gjorde folk nesten pinlig berørte nå.

Klokken 18.12 kom jeg omsider frem til jobben. – Her kommer jeg, og i live, smiler jeg. Responsen jeg fikk var: – Det var på tide. Kan du ta over i kassen da? Jeg hadde ikke fått på meg arbeidsklær en gang.

Det er merkelig hvordan man instinktivt søker sammen når man føler seg truet. Jeg var ikke redd da det hele skjedde. Først et par timer senere gikk det opp for meg at jeg og flere tusen andre bergensere i dag kunne vært i livsfare. Jeg måtte ta ti minutter for å fordøye det hele. Kontrasten mellom samholdet og den dagligdagse egosentrismen ble med ett veldig overveldende, og det var så vidt jeg klarte å holde tårene tilbake.

Nok en bergensk væranalyse

2008-06-11T03:08:00.006+02:00

Solsteiken var selvsagt for bra til å være sant. Fra å være opp mot 30 grader og stekende sol den ene dagen, kom det dagen etter 40 mm nedbør og vind på 10 meter i sekundet og rundt 10 grader - på ekte bergensk vis. Det var da jeg oppdaget enda en tendens hos de innfødte.

- Eg kommar'kje fra Fana, eg kommar fra Ghana! Egentlig kunne det vært det samme. Ingen av dem eier nemlig regntøy. Og nå skal det være sagt at jo, du ser masse folk med regntøy på, inkludert meg selv på en såpass fuktig formiddag, men de er ikke bergensere. Mitt inntrykk er at en ekte bergenser har et tilsvarende forhold til regn som en eskimo har til snø. På samme måte som en barsking fra nord kan si "Jævla søring, har du ikkje vært ute ei vinternatt før?", tror jeg bergensere tenker om pinglene i regntøy.

Slik jeg har skjønt det, er det altså ingen grunn til å legge igjen skjørt og skinnjakker hjemme på grunn av "en lett skur". Få heller rævva di inn på 7-Eleven og kjøp deg en paraply, slik proffene gjør det!

Bildet: Live bilde fra mitt vindu i skrivende stund. Tunge regnskyer over Bergen by er ikke et uvanlig syn.

Falskt leg og perifere venner

2008-06-10T00:37:00.008+02:00

- Om det å være ensom

Jeg trives i mitt eget selskap. Det å være alene kan være svært avslappende, jeg har ingen problemer med å holde meg selv underholdt. Det å kun måtte ta hensyn til seg selv og egne behov er enkelt og behagelig. Følelsen av ensomhet dukker ironisk nok opp når jeg er rundt andre mennesker. Den svulmer opp inni meg som en røyksky av giftig gass og sprer seg i hele kroppen til det svir lengre ut enn fingertuppene. Den kommer når jeg sitter på bussen på vei hjem fra jobb en tirsdagskveld. Eller når jeg sitter i klasserommet en helt vanlig formiddag på skolen. Den kan enda til komme når jeg sitter på café med en venninne og nipper til moccaen.

Selv etter to år i Bergen klarer jeg fremdeles ikke å finne "mine egne". Min gjeng. Min omgangskrets. Jeg har mange fjes jeg smiler og sier "Hei, hvordan går det" til på gaten. Jeg har mange perifere venner, men svært få jeg kunne tilbragt en hel dag sammen med. Jeg har noen få gode venninner, men ingen bestevenner.

Hele meg dras mellom den jeg er og den jeg prøver å være. Og jeg oppdager at jeg slett ikke er den personen jeg ønsker å være. Jeg er en 17 år gammel jente som prøver å være 21. Flere og flere av mine jevnaldrede venner vokser jeg fra, men jeg har svært få arenaer å møte nye venner på. Jeg er jo ikke 21, jeg bare prøver å være det. Jeg har ingen studentvenner jeg jevnlig møter utenfor fakultetet. Jeg bare henger med et par perifere studentvenner jeg har truffet gjennom andre og later som om jeg studerer jeg også. Jeg har flere ganger oppgitt falsk livshistorie på fest for å slippe pinlige blikk og spørsmål om alder.

Hvem er jeg - egentlig? Hvor vil jeg hen? Og hvordan kommer dette til å ende? Jeg går rundt og er skamfull. Jeg prøver å skjule deler av meg selv. Jeg vet ikke hva jeg skammer meg mest over; at jeg ikke tør å være meg selv, eller at jeg ikke krever av andre at de skal godta meg for å være meg selv - hvis jeg er det.

Dypt der nede et sted...

2008-06-06T01:34:00.008+02:00

- Om de mørke tankene

Dette med sjalusi er en merkelig greie. Den har en tendens til å dukke opp på totalt unødvendige tidspunkt, og som oftest er det helt irrasjonelt at sjalusien i det hele tatt er tilstedeværende. - Som for eksempel hvis eksen har fått seg ny dame. So what? Du er jo ferdig med ham for lenge siden! Likevel ligger den berømte tornebusken i veien som stikker litt ekstra når du får høre det.

Helsenytt.no kan melde at sjalusi er et almennmenneskelig fenomen som går ut på å knytte seg så sterkt til et annet menneske at man blir sårbar.

Vi kan gjerne si det slik at sjalusi egentlig forutsetter vår vilje til involvering i et annet menneske, og tufter seg dypest sett på et grunnleggende behov hos mennesket om nettopp å involvere seg i, knytte seg til eller knytte til seg et annet menneske. Idet vi gjør dette, idet vi knytter oss til og åpner oss for et annet menneske, blir vi imidlertid sårbare nettopp ved at vi kan tape den andres kjærlighet. Denne følelsen av ikke å være elsket, ikke å være den utvalgte, men tvert imot bli ensom og isolert er det som er kjernen i våre sjalusireaksjoner.

Det er det som skjer med meg. At jeg blir fly forbanna fordi jeg er altfor glad i noen. At jeg ikke orker tanken på å miste dem, at jeg ikke takler at andre skal ta fra oss det vi deler. Jeg klarer ikke å stole på at de andre ikke har tenkt å ta dem fra meg. Jeg kjenner ikke disse menenskene, hvordan kan jeg stole på at deres intensjoner er gode?

Det å kjenne på sjalusien er fryktelig vondt. Det kan verke fysisk i kroppen, kvalmen kan sette seg, jeg kan enda til besvime fordi jeg er så sint, redd og usikker. Av og til hjelper det at jeg vet at noen føler det på samme måte. At noen er like redd for å miste meg. At jeg er uvurderlig i noen andres liv.

Organisere, kontrollere, perfeksjonere...

2008-06-03T01:39:00.009+02:00

- Om hvor viktig avtaleboken er for et rolig sinn

Jeg er en håpløs perfeksjonist. Jeg er faktisk en skikkelig kontrollfrik. Det å ha full oversikt til enhver tid er en forutsetning for å bevare min egen sjelero. Jeg er nødt til å ha kontroll over saldoen på bankkortet, foreløpig karaktersnitt, alle avtaler de neste tre ukene, hvor notene mine ligger, hvor mye batteri det er igjen på mobilen, hvor mange skritt jeg har tatt den dagen, når neste mens kommer og fristen for de neste ti regningene jeg skal betale. Jeg kan si med 99% sikkerhet at hvis ikke busskortet mitt er i akkurat DEN lommen i vesken, ja da har det forsvunnet. Det samme gjelder husnøklene, paracet-pakken, gavebilletten til Bergen Kino og de fleste andre ting jeg eier.

Jeg bruker overraskende mye tid på å lage oversikter og å holde oversikten. Det å bruke tre timer på å lage en fullstendig plan, med fargekoder vel å merke, over alle bussene som går til sentrum fra mitt busstopp er for meg en helt rasjonell ting å gjøre. Faktisk så nyter jeg det. Aldri mer trenger jeg å stresse med å slå opp i bussruten for å sjekke om neste buss gikk for to minutter siden fra busstoppet som er fire minutter unna. Jeg har en plan!

Noen mener det er veldig sært at jeg liker å sortere brev, regninger og dokumenter i kronologisk rekkefølge. Andre blir lettere overrasket over hvor mange formler for beregning, kalkulering og utregning jeg kan utenat i Excel. Jeg synes det er avslappende å beregne hvilken skatteordning som lønner seg mest ut fra forventet årsinntekt. Det må prøves!

Elsker, elsker ikke...

2008-05-03T03:38:00.001+02:00

- Tanker rundt kjærligheten

Det å elske er noe sterkt, noe spesielt, noe hellig, det er en lykke, en smerte. Det er å være villig til å gå gjennom ild og vann for en annens skyld. Det er ekte, evig, ubetinget kjærlighet.

Hva skal til for å kunne elske noen? Når er det riktig å si “Jeg elsker deg”?

Jeg vet ikke om jeg elsker noen. Hvis jeg hadde gjort det, hadde jeg antakelig visst det. Og selv om jeg er så glad i noen at jeg er fristet til å bruke ordene, tør jeg ikke. Jeg vet ikke hvordan det vil bli mottatt, hvilken respons jeg får. Jeg er redd for å ikke bli elsket tilbake. Jeg er redd for at jeg lyver hvis jeg sier det.

Det føles som en slags drakamp mellom oss. Hvis du først har sagt at du elsker den andre, da har du på en måte lovet deg bort, bekreftet noe. Og med den bekreftelsen forsvinner også spenningen. Du har overgitt deg selv, du er oppnådd.

Spenningen ved å vente på dette øyeblikket er uutholdelig. Jeg lever i den tro at det å ha noe å glede seg til er minst like viktig som det å oppnå gleden. Og jo lengre man venter, desto mer ektefølt blir det. For hvis man ikke gledet seg til den dagen man hadde gjort seg fortjent til å høre de tre ordene, hva var den gleden egentlig verdt?

Sol i Bergen

2008-04-21T03:35:00.005+02:00

- Om hvordan bergensere reagerer på solskinn

Regn i denne byen finner du mer enn nok av. Med over 200 nedbørsdager årlig er vi vant til det. Byen har sin egen støvlemote, for svingende! Det burde vel si sitt.

Men når solen titter frem bak skyene, er det noe spesielt som skjer, det er nesten som magi. Hele mentaliteten forandres. Solskinn i Bergen er det samme som solskinn i en bergensers sinn. Lyset og varmen nytes til det fulle. Alle som eier solbriller tar dem på, vandrer lettkledde rundt i gatene (uansett årstid), legger seg langflate i parkene for å brune vinterbleke legger. Alle uterestauranter er stappfulle av blide mennesker som nyter den obligatoriske utepilsen.

Man kan kanskje si at regnet gjør Bergen til det den er, men det er solen som gjør bergensere til hvem de er.